Nedtur på NM

Årets NM gikk på "hjemmebane" på Hovden, der vi har hatt hytte de siste årene. Har ikke blitt så mye løping i sommer, så valgte å stå over langdistansen, for å prøve å ha friske bein til mellomdistansen og stafetten. Men på kvalifiseringen så var beina tunge og jeg følte at det ikke gikk fort nok. Fikk noen bommer på tilsammen ca 1min, men ble ikke bedre enn nr.16 i pulja og klarte ikke å kvalifisere meg til finalen, ca. 50sek fra 12.plass. Så da ble det å være publikum på finalen. Syntes egentlig micro-delen fungerte bra med spenningen om hvor mange runder løperne ville få. Men det er mange grep som burde blitt gjort for å få dette bedre, blant annet så må det være lett synlig hvor mange runder løperne får og en burde få se de fleste micro postene fra samlingsplass. Egentlig så syntes jeg det er spennende nok å følge med på vanlig mellomdistanse med publikumsposter, meldinger fra skogen, GPS og storskjerm. For mange var dette årets første møte med micro-o, og da blir det litt merkelig at det skal være i NM. NM burde følge distansene som løpes i VM.
På stafetten løp jeg siste etappe på 3.laget, og fikk et meget godt utgangspunkt av Ulf og Tor. Løp ut som nr.6, blant annet sammen med Nydalen, som ble nr.3. Gikk bra i starten, og fikk heng på Anders N etter passering av samlingsplass. Men tempoet var nok litt for høyt for meg, og fikk en stor bom på 2min i en gaflingspost. Ble en stor bom til på slutten og vi raste ned på resultatlista til en 17.plass. Sorry gutter, min feil!
Fremover nå blir det mer terrengsykling med Holmenkollrittet til helgen og Vestmarkrittet helgen etterpå.

Ny klubb!

Jeg og Vidar har nå bestemt oss for å sykle for sykkelklubben der vi kommer fra, nemlig Grimstad Sykleklubb.

Drakten har vi allerede fått skaffet oss, og det blir moro å få representere en Grimstad klubb igjen! Da vi ikke har syklet for noen klubb tidligere kan vi allerede fra nå av sykle for klubben. Så pass opp for Grimstad-toget som kommer susende forbi deg.... :-)

Grenserittet

Da jeg ikke kan være med på Birkebeinerrittet i år, pga. at NM på Hovden går samme helga, var Grenserittet årets store mål på sykkelen. Jeg syklet rittet for første gang i fjor, og da var det skikkelig dårlig vær med regn og en veldig sølete løype. Da brukte jeg 2t og 56min, en tid jeg håpet på å knuse i år.
I år fikk jeg også med Vidar, som har trent godt på sykkelen i sommer og virket meget sterk. Per Olaussen skulle også være med i år, som i fjor var 15 min foran meg.
Var litt skeptisk før start da jeg neste ikke hadde vært på sykkelsetet den siste måneden. Jeg og Vidar klarte å snike oss frem i pulje 1, noe som er viktig for å få et godt utgangspunkt. I begynnelsen var det bare å gi alt en hadde og det sprutet melkesyre allerede etter noen få kilometer. Men det er viktig å være godt med fra starten av slik at en kommer med en god gruppe når det roer seg litt ned utover rittet. Syntes at jeg måtte jobbe mye i starten og var litt skeptisk til hvor langt det ville holde, men utover rittet føler jeg at beina fungerer overraskende bra og selvom jeg i perioder må slite litt, flyter det godt av gårde. De siste milene er uansett harde, men får litt ekstra krefter da jeg kommer sammen med Jon pedersen mot slutten. Etter at han får en liten luke rett før siste bakke klarer jeg å tette luka opp bakken og vi kommer side om side på oppløpet. Jeg gir alt jeg har med krampe i begge lårene, men Jon klarer å snike seg så vidt foran med et nødskrik:) Tiden viste 2t og 43 min, som er en forbedring med 13min! Noe jeg er meget godt fornøyd med. Vidar sykler også meget sterkt og kommer inn 4min før meg på 2t og 39min, bare 14min bak vinneren! I samme klynge som Vidar kommer også Per inn. Neste år skal tiden presses enda mer ned, og det kommer nok til å bli noen timer på rulla i vinter slik at grunnlaget blir enda bedre før neste sesong! Satser også på å få syklet noen flere ritt utover høsten.

2 uker i Sveits

Årets sommer- ferie gikk til Zermatt, der vi skulle løpe Sveits 6-dagers den første uke og gå i fjellet den andre uken.
Zermatt er en liten by som ligger på 1600 meter nærme den italienske grensen med hele 16 4000-meters topper rundt seg. En må ta tog opp til byen da byen er bilfri, utenom at det da kjøres med elektriske biler over alt der, noe som jeg syntes det kunne bli for mye av i de trange gatene i byen. Den første uke leide vi en fin leilighet på Haus Domino, med muligheter for matlaging og korte avstander til fasilitetene.
Var ikke så innstilt på å satse for hardt på løpene, selv om terrengene var spennende og hardt. Da lokket det heller mer med fjellturer i det fantastiske fjellområdene rundt byen. Allerede dagen før løpene skulle starte tok jeg og Johanna en gå tur fra Zermatt og opp til Hörnlihütte, som ligger i foten av fjellet Matterhorn (4500m). Hytten brukes til overnatting og mellomstasjon på vei opp til Matterhorn. Turen ble noe i det lengste laget, med 1700 meter stigning og 8 timers vandring. Det verste var faktisk å gå ned igjen, noe både smertene i lår og knær bekreftet. De første løpene ble derfor løpt med allerede stiv bein og sliten kropp, men det var jo tross alt ferie vi var på. Prologen gikk som sprint i de trange gatene i Zermatt, med fellesstart og 3 runder. Skikkelig gøy sprint med teknisk krevende orientering og mange turister som stod i veien.
Vi droppet det tredje løpet og tok oss heller en tur til Stockhorn (3500m) på tirsdagen. Var ikke så mange høydemeter opp fra toppen av heisen, men en fin, og til tider litt luftig, sti opp. Her kunne vi studere turen opp til Dufour spitze (4634m), som vi skulle prøve oss på etter den første uken. Dagen etterpå var det hviledag, noe vi benyttet til å få litt breerfaring. Tok heisen opp til Kleine Matterhorn og gikk over breen opp til Breithorn (4200m). Vi gikk i et taulag på 9 personer, og fikk en fin tur med utrolig utsikt. Breen var for det meste fin, men flere steder måtte en hoppe over sprekker. Vi gikk derfor med full sikring hele turen. Så med forskrekkelse en del idioter med o-sko og ingen sikring som tok den samme turen. Med friskt i minne om at bare noen dager tidligere hadde det falt 2 stk. i en sprekk bare noen hundre meter fra heisen (heldigvis gikk de med tau, men måtte få hjelp av helikopter for å få de opp igjen) ristet jeg bare på hodet og håpet at det ikke ville skje noe. Etter turen brukte vi noen timer oppe på breen til å øve inn litt redningsmetoder, hvis vi skulle være uheldige å falle i noen sprekker.
Etter flere turer i fjellet og 3 løp, var jeg allerede sliten i bein og kropp. Høyden gjorde også sitt til at det var ekstra slitsomt. Så de neste dagene ble det bare o-løp og avslapping i Zermatt. Endte til slutt på 60 plass i eliteklassen, uten at det betydde noe særlig.
Så var det endelig klart for turen opp til Dufour spitze, som ligger i Monte Rosa. Søndagen brukte vi på å komme oss opp, en tur på 4 timer, til Monte Rosa hütte, som ligger på ca 2800 meter. Der skulle vi sove frem til kl 02 på natten, før turen opp til toppen skulle gjennomføres. På hytta fikk vi servert en 4-retters middag og slappet av, selv om det ikke ble så mye søvn den natten. Lå for det meste og tenkte på den lange turen vi skulle snart begynne på. Fra hytta skulle vi gå 1800 høydemeter, først på fjell, så isbre, og så siste biten på en fjellegg bort til toppen.
Var varmt og stjerneklart da vi la av gårde kl 02.45 med lykt på hodet. Så allerede flere lys foran oss oppover i lia, men det var også mange bak oss. Tor, som allerede for noen år siden hadde tatt denne turen før, ledet oss godt oppover både det steinete første partiet, og over det sprekkete partiet i begynnelsen av breen. Etter hvert begynte det å bli lysere og da sola lyste først øverst på de høyeste fjelltoppene, var det et fantastisk syn som ga nye krefter. Et stykke oppover breen delte sporet seg, og fra tidligere studering av sporene oppover, mente vi at en burde ta det som gikk lengst til venstre, og at sporene ville møtes igjen lengre oppe. Men etter noen timer med sliting oppover, så endte vi på kammen mellom Dufour spitze og Nordende (litt over 4500m). Opp mot eggen gikk det en renne med noen tau som er lagt ut for sikring. Vi prøver å komme oss opp den, men da det plutselig kommer et lite ras med snø og stein nedover (som viste seg å bli utløst av noen som var på vei ned renna), fant vi ut at vi verken hadde nok sikringsutstyr og at det var for farlig å komme seg opp. Det ble litt uenighet i gruppa, noe som endte i at noe ville gå ned til der vi gikk feil og prøve seg på toppen igjen. Jeg bestemte meg for å ikke ta den sjansen, da jeg ikke hadde mye lyst til å gå over partiet med sprekker på breen lengre nede for seint på dagen da sola hadde fått varmet for mye opp snøen. Og ble med taulaget som gikk ned. De som prøvde seg på toppen en gang til nådde heller ikke toppen da de ble anbefalt å snu av en guide ikke så langt fra toppen, da det begynte å bli seint på dagen. Det betydde at jeg kom meg opp på litt over 4500 meter, litt over 100 meter fra toppen. Turen tilbake var lang og når vi veltet inn på togbanen så hadde vi vært ut og gått i over 13 timer. Selv om jeg ikke kom meg opp til toppen denne gangen, så fikk jeg en veldig fin tur å mye bra erfaring med å gå i fjellet. Toppen kommer til å være der lenge, så kanskje jeg får sjansen en annen gang…
De siste dagene av ferien benyttet jeg og Johanna til å vandre og slappe av i fjelleområdene rundt Zermatt, med overnatting i det flotte teltet vi har skaffet oss.
Alt i alt ble det en veldig fin ferie med en del slit og mange fantastiske naturopplevelser.